† atˈstert, v. Obs.
Forms: 3 atstirt-en, atstert-en, etstert-en. pa. tense æt-, atsturt(e, atsterte.
[f. at- prefix2 + stert-en: see start v. and astart v. Cf. G. entstürzen.]
1. intr. To start away, escape.
| 1205 Lay. 4264 He æt-sturte in to are burje. c 1230 Ancr. R. 332 Þet wrecche best selden etsterteð. |
2. trans. (i.e. with dative obj.) To escape from.
| c 1220 Leg. St. Kath. 699 Tu schalt sone atstirten [v.r. etsterten] al þe strengðe of þis strif. c 1230 Ancr. R. 370 We þolien þe soule vuel uorte etsterten vlesches vuel. |